Hvoslef Chamber Music No. III

Inventiones I

Inventiones II

Inventiones III

Kvartoni

Bel Canto

Kirkeduo

Sextet (Post)

VAKKER SANG, EN RULLENDE FLASKE, DAVID OG GOLIAT

«Hvoslef Chamber Works No. III» er den tredje i en serie på ni CD-er med Ketil Hvoslefs samlede kammermusikk. Ideen om å samle alle Hvoslefs 38 kammermusikalske verker på CD ble unnfanget av fiolinisten Ricardo Odriozola og pianisten Einar Røttingen, begge med bakgrunn i mange års samarbeid med komponisten.

Ketil Hvoslef (f. 1939) er en produktiv, allsidig og udogmatisk anlagt komponist, som fortsatt – godt inn i syttiårene – skriver musikk i et heftig tempo. Hvoslefs stil er preget av økonomisk bruk av virkemidlene, oppsamling av latent energi, rytmisk oppfinnsomhet, og ofte et element av humor.

Her presenteres to verk for den klassiske besetningen fiolin og klaver, og tre verk med uvanlige instrumentkombinasjoner. «Kvartoni» er skrevet for sopran, blokkfløyte, gitar og klaver: «Jeg bruker spilleteknikker på klaveret som gjør at det nærmer seg gitaren, både teknisk og klanglig.» Om «Kirkeduo» for gitar og orgel sier Hvoslef: «Sammensetningen av akustiske gitar og kirkeorgel blir som å tenke David og Goliat. Løsningen ligger i at kirkeorgel i de fleste tilfeller også har mange fine transparente stemmer [...]. Gitaren er brukt mest mulig i samsvar med instrumentets egenart, da klinger den jo best». «Sekstett (Post)», for fløyte, klarinett, horn, fiolin, gitar og klaver, var bestilt av en organisasjon som sluttet å eksistere før verket var ferdig, derav «post» i undertittelen. I «Bel Canto», for fiolin og klaver, settes en vakker sangbar melodi opp imot truende krefter, mens i det tresatsige «Inventiones» treffer vi Mozarts spøkelse, og en rullende flaske som ramler ned trappene fra gulvet i en buss.

Innspillingene tar utgangspunkt i det utøvende miljøet i Bergen, hvor Hvoslef har sitt virke. Musikerne er primært fra Griegakademiet (UiB/HiB) og Bergen Filharmoniske Orkester. Prosjektet er støttet av Kulturrådet og Universitetet i Bergen.

Reviews

"Ketil Hvoslefs verk er av gjennomgåande høg kvalitet – eg har til dags dato ikkje høyrt eit einaste dårleg stykke av han. Den pågåande serien, der alle dei 38 kammerverka hans blir tekne opp på til saman ni album, er difor det mest interessante norske samtidsmusikkprosjektet på CD for tida. [...] eit album som stadfestar oppfatninga mi av Hvoslef som ein kunstnar som aldri gjentek seg sjølv, men alltid overraskar med nye musikalske tenkjemåtar, utkropne instrumenteringar og formalt varierte konsepsjonar."
-Sjur Haga Bringeland – Dag og tid, 27.01.17

---

"Oppgaven med å anmelde alle utgivelsene av Hvoslefs kammerverk ser ut til å bli fengslende, for dette er et av Nordens viktigste innspillingsprosjekter. Den nyeste platen presenterer tre duoer – to av dem med seriens initiativtaker, Riccardo Odriozola, og hans akkompagnatør, Einar Røttingen – en kvartett og en sekstett. Inventiones (2007) er en samling med tre fantasier for fiolin og piano som henter inspirasjon i et spekter fra Mozart til en flaske som ruller omkring i en buss. Bel Canto (2005) er en livlig studie, der vakker musikk står i kontrast til truende harmonikk. Mest overbevisende av disse er Kirkeduo (1988) for noe så forskjellig som gitar og orgel. Hvoslef makter å omforme forskjellen til en nydelig studie i likevekt og balanse.

Tittelen Kvartoni (1974) for sopran, blokkfløyter, gitar og piano, spiller på «kvartett» og «kvarttone»; verkets byggestein. Det har en mer kantete form, noe som kjennetegner hans tidligere verker. Det beste er imidlertid gjemt til slutt, med den lystige Sextet (POST) fra 1980. Alle fem verk er fremført med stil, virtuositet og engasjement, omgitt av LAWOs førsteklasses lyd. Løp og kjøp!"
-Guy Rickards – Klassiskmusikk.com, 15.03.17

---

"LAWO continues its series devoted to the chamber music og Ketil Hvoslef with its most diverse instalment yet. [...] As before, the commitment of these Bergen-based musicians has done Hvoslef proud, with Ricardo Odriozola's detailed booklet-notes incorporating wry observations by the composer."
-Richard Whitehouse – Gramophone, April 2017

---

"I first came across the music of the Norwegian composer, Ketil Hvoslef, when I reviewed a recording of his Oboe Concerto performed by David Friedemann Strunck and the Oslo Philharmonic (LWC1100). I stated that I would be “looking to invest in more of Ketil Hvoslef's music.” As a result I bought both previous volumes in this proposed survey of his complete chamber music (LWC 1066, LWC 1081), and I was not disappointed.

The disc opens with his Inventiones, a series of three pieces for violin and piano dating from 2007. Rather than a single sonata, these pieces are linked together as a whole, but can also be seen as separate works with the “imitation of church bells” at their heart. Inventiones III, as the Oboe Concerto, takes Mozart as a starting point, but again this influence is more subliminal. The music ranges from strident neo-classicism to that which is reminiscent of Arvo Pärt's more minimalist style.

Kvartoni, composed in 1990, is one of Hvoslef's better known chamber works. It is scored for the unusual combination of wordless soprano, recorder, guitar and piano. Here Hvoslef pits the soprano and recorder against the guitar and piano, and the results are quite mesmerising.

This is followed by another piece for violin and piano, his Bel Canto of 2005, in which he tries to “present a completely tonal unfolding”. The work is dominated by a theme Hvoslef first employed in his Frammenti di Roma (1988, rev. 2014) for oboe, clarinet and bassoon (LWC 1066). The result is a work of great power and melodic beauty, and probably my favourite piece on the disc.

The next piece is yet another for an odd combination of instruments, this time guitar and organ. Kirkeduo was composed in 1988 and received its premiere at the Bergen International Festival of 1990, with the same performers reprising their performance in this recording. Ricardo Odriozola in his excellent booklet notes describes the piece as “odd”, mainly due to the instrumentation. I am reminded of Mozart once again, and especially his Church Sonatas — who else would pit a string quartet against a church organ? — but that is where the similarities end. This music bears no relation to Mozart. It is a rhythmical piece, the guitar opening with strong strumming action over a muted organ. This is followed by contrasting sections in which the guitar, plucked and strummed, alternates with the organ. I must say that here the balance is excellent; the guitar is never overpowered by the organ.

The final work on this disc is the earliest and probably the most conventional-sounding and approachable. This is despite its unusual makeup of flute, clarinet, horn, guitar, violin and piano. The Sextet (Post) dates from 1980. Like many of Hvoslef's works, it has a strong sense of rhythm, a rhythm that builds intensity as it progresses. The unusual scoring leads to problems in balance, but as Hvoslef states “it is precisely such challenges that often give me good ideas about how the music is to unfold.” The result is a strong sense of musicality and structure that leads to an enjoyable work.

The performances on this disc are all excellent. They are all committed to the course of Ketil Hvoslef's music, especially Ricardo Odriozola and Einar Røttingen who instigated this series of recordings. As already stated, Ricardo's notes are excellent. I especially like the inclusion of the composer's own words to describe pieces, something common throughout the series. The recorded sound is also excellent. As with the Kirkeduo, the balance engineers have worked wonders throughout.

Yes, Ketil Hvoslef's music can be challenging, but with a little perseverance it offers the listener great enjoyment. I look forward to future releases in this project, especially to the recordings of Hvoslef's three string quartets."
-Stuart Sillitoe – MusicWeb International, May 2017

---

"Der bald 80-jährige, immer noch aktive Ketil Hvoslef, geboren als Ketil Sæverud, ist der Sohn des Komponisten Harald Sæverud. Als Kind wollte er Maler werden, kam über eine Rockband, eine Position als Organist und als Theorielehrer ander Musikhochschule in Bergen, Norwegen, und, nachdem er eine Familie gegründet hatte, in seinem 40. Lebensjahr dazu, ausschließlich zu komponieren. Mit seinem vollständigen Wechsel ins Kompositionsfach nahm er den Mädchennamen seiner Mutter an, um eine Verwechslung mit seinem Vater zu vermeiden. Neben drei Opern, 19 Konzerten und Chorwerken stellt die Kammermusik einen wesentlichen Teil seines Schaffens dar. Aus diesem Bereich werden fünf Kompositionen vorgestellt. Einige Kriterien seiner Arbeitsweise sind die Ökonomie der Komposition, die überraschende, wenn nicht sogar teilweise ‘unmögliche’ Kombination von Instrumenten sowie eine humoristische Ader und sein Wunsch, das Publikum auf die Stuhlkante zu ziehen, weg von der Sessellehne. Zwei Werke, ‘Inventiones’ und ‘Bel Canto’, sind für die klassische Kombination von Violine und Klavier geschrieben. ‘Inventiones’ besteht aus drei Teilen, bei denen auf Vitalis Inventionen, also seine Trickkiste, Bezug genommen wird. In der zweiten Szene rollt eine Flasche in einem Bus hin und her, in der dritten kann man Mozart vernehmen. Der Humor ist unverkennbar.

‘Bel Canto’ bezieht sich auf die Kunstrichtung, in der wortloser Unsinn gesungen wird. Hier wird dies durch ein tonales schönes Stück erreicht, das in einem unschönen Umfeld spielt. Ein Beispiel für die unmögliche Instrumentenkombination ist ‘Kvartoni’, dessen Name sich auf die Besetzungszahl und die Quarten im Notentext bezieht. Auch ein anderer Aspekt seiner Arbeit wird deutlich. Ein ernsthafter Kompositionsantritt wird lustvoll dargeboten. Auch seine Jazz- und Popvergangenheit ist nicht zu überhören. Eine überraschende Instrumentenkombination gibt es im Sextett mit Flöte, Klarinette, Horn, Gitarre, Violine und Klavier. Das sowohl thematisch als auch strukturell leicht zugängliche Werk zieht den Zuhörer leicht auf die Stuhlkante. Klassisch im Stil, wieder ungewohnt in der Besetzung, ist das Kirchenduo für Gitarre und Orgel. Die Gitarre scheint verstärkt zu sein, was wohl auch erforderlich ist, um eine Ausgewogenheit zu erreichen. Die Ausführenden kommen vor allem aus Bergen, entweder vom Philharmonischen Orchester oder aus der Grieg-Universität. Dadurch wird eine enge Verbindung von Komponist und Instrumentalisten erreicht. Die Musiker tragen den Humor des Komponisten mit und können sich auch in die Gefühlswelt des Tonsetzers intensiv hineinleben. So gelingt bei allen Werken eine intensive und zugleich anregende Interpretation. Den Hörer erwartet jedenfalls ein spannendes und klangvolles Hörerlebnis.

The third volume of Ketil Hvoslef's chamber works show the main aspects of his style, with a lot of humour and unexpected instrumentations. Hvoslef is a self-confident and distinctive composer who clearly wants the audience to be involved with his music. The performances by musicians from his home city Bergen in Norway is thrilling."
-Uwe Krusch – Pizzicato, 29.06.17

---

"Igjen møter vi en komponist som får fortalt mye i de forholdsvis slanke komposisjonene. Og her ligger litt av hemmeligheten til at Hvoslefs musikk fascinerer hver gang en lytter til dem. [...] Utøverne er i toppklasse - musikken like så - ingen grunn til ikke å skaffe seg denne med andre ord."
-Trond Erikson – Den klassiske CD-bloggen, 14.09.17

---

"If you enjoyed the previous volume in this series (11S068), and how could you not? - then you will need no persuasion to buy this one. The pieces are all quirky and to a greater or lesser extent downright strange, but so appealing! Whatever else is going on, Hvoslef knows how to draw you in with delightful tonal harmony, and his eccentric humour is irrestible. The three Invenciones abound in his trademark jittery, obsessive ostinati, but each is introduced by something that sounds like an absurd circus galop, and the third one, based on the opening motif from Mozart's 40th Symphony, turns unexpected serious, as Mozart's ghost seems to be wandering around a bleak, barren landscape. Hvoslef's love of ensembles that just shouldn't work - recorders, piano, guitar and soprano (singing the nonsense syllables that Hvoslef uses to avoid intelligibity problems in his vocal parts) - yet somehow in his hands sound like the most obvious thing in the world, is also showcased here. Kvartoni includes quarter-tones on the recorder and delicate guitar imitations inside the piano, and sounds like the most listener-friendly, witty divertimento you could ever wish to hear. The piece has a strong rhythmic element - the usual non-minimalistic ostinati, and one is often reminded that the composer played in rock bands in his youth - and the same is true of Bel Canto, which explores with Shostakovich-like irony the idea of a 'beautiful song' whistling in the dark of a thoroughly hostile and menacing environment. “Church Duo”: guitar and full organ. What can one say, other than that both instruments do their own thing - the guitar sings, dances and seduces while the organ muses on the mysteries of existence - while somehow managing not to step on each other's toes. Then they start playfully imitating each other ... The Sextet is lively and playful, instantly ingratiating, with an insistent mechanical pulse that suggests the soundtrack to a film of some eccentric mechanism of indeterminate purpose. Ricardo Odriozola (violin), Einar Røttingen (piano), Stein-Erik Olsen (guitar), Hilde Haraldsen Sveen (soprano), Karstein Askeland (organ), Gro Sandvik (flute), Diego Lucchesi (clarinet), Ilene Channon (horn)."
-https://www.recordsinternational.com/cd.php?cd=05S058